På stranda i Cabo San Juan de la guía. Colombiansk naturprakt med litt for mange turister.

Det mest betryggende er at det på døren til venstre i bildet står: "Vær rolig, en eksemplarisk sjåfør kjører dette kjøretøyet". Tillitsvekkende!

Ifølge min venn Miguel er jeg en kvalm fyr, blant annet på grunn av dette badet.

Det er lett å få venner når man reiser med gitar på skuldra. Her Margarita og Eduardo i Taganga.

Vi slumpet innom dette huset tilfeldig på nyttårsaften i San Gil, Colombia. Man må jo bli sjarmert av kuk-nese og oppblåsbar mustasje?

To late karer i candelaría-distriktet i Bogota har funnet en måte å omgå den lange gåturen ned de tre etasjene for å hente sin daglige pils. Vakkert!

Med høna i fanget sitter en kone på lastebilplanet, og blir godt stolt når hun blir spurt om jeg kan ta bilde.

Med disse vakre smaksprøvene på Sør-Amerika avsluttes dermed definitivt reisen. Nå tilbake til livet slik de fleste av oss kjenner det, med tidlige morgenstunder, jobb og – deilige helger. Hurra!

Over og ut – fra Don Juan i Tromsø.

Julenissen i Taganga, Colombia.

Det er julaften, klokka er halv tre og vi kom akkurat tilbake til Cartagena for andre gang, etter to dager paa stranden hvor vi etterhvert maatte flykte fra innpaaslitne massoeser og kokos-selgere. Jul i karibien er annerledes. S, Señor Juan og vaar meksikanske kompis Miguel er paa plass i det som tidligere var Latin-Amerikas viktigste havneby, hvor spanjakkene skipet ut alt gullet de hadde roevet fra hedningene. Her er kirker og fort og hoeye murer, og en slags julestemning – om enn ikke den jeg er vant med.

Miguel spiller julesanger for strandbarna, Playa Blanca, Colombia

Vi spiser julemiddag med alle de andre gjestene paa Hostal Viena i kveld, men det er like vel mange tanker som gaar hjem til dere som befinner dere i Norge og til de som bor andre steder.

En stor juleklem til dere alle fra Señor Juan og hans reisefoelge!

S koser seg med vann mellom taerne

Med draaper i pelsen.

Mmmmm. Saa var vi der, ved veis ende, maalet for reisen. Godt forkjoelet og snufsende, klar for et under. Kom det til aa leve opp til forventningene?

Jeg har alltid forventninger om aa bli litt skuffet naar jeg skal se noe som alle mener er flottest i verden. Og de foerste to timene regnet det kontinuerlig. Men litt etter litt klarnet det opp, og det var plutselig ikke saa kaldt lenger.

Utsikt til fjellene oest for Machupicchu.

Og vi klatret til topps paa Huayna Picchu (det unge fjellet), en halvtimes rask klatretur opp til stedet hvor inkaenes astronomer og himmelskuere hadde sin utkikksplass og bolig.

Utsikt mot Machu picchu-ruinene.

Saa, etter aa ha faatt kjenne paa utsikten og flygemaurens vrede over aa bli kroellet inn i t-skjorta mi paa toppen (Au!), bar det ned igjen til guidet tur paa spansk.

Machu picchu var et tilholdssted for adel og fintfolk hos Inkaene, og virket ogsaa som landsted for kongen fra Cusco. Byen ble bygget over omlag 100 aar, rundt aar 1500, foer spanjakkene kom, som forresten aldri fant den. Den ligger strategisk til oppe i fjellene, omtrent helt utilgjengelig for invasjon, og har innebygget vannforsyningssystem i stein. Arkitekturen og stoerrelsen paa steinblokkene som ble brukt er ofte helt utrolig. Saa jeg ble ikke skuffet, Machu picchu var en opplevelse verdt regn, sild-i-toenne-leken, venting og mange penger.

Imponerende inka-arkitektur.

-Juan

Veslejenta med en bunt groenn ull

Etter ull-demoen kjoerte vi innom Ollyantantambo, en liten landsby bygd paa inka-ruiner. Liten rusletur i gatene og besoek inne i et tradisjonelt hus.

Marsvinet: Mat, kos, selskap og medisin.

Fra markedsplassen i Ollyantantambo. Fem broed, 2 kroner.

Etter en god lunsj klatret bilen opp til 4500 meter, hvor vi fikk spille litt gitar.

Deilig aa klimpre litt i fjellheimen. Bak skyene et fjell paa ca. 6000 meter.

Vi var innom farmen til guiden Carlos, et treplantningsprosjekt drevet av ham og kona, hvor de forsoeker aa plante opprinnelige traer til fordel for innfoerte arter. En trivelig kveld, natt i telt under tak og planting av traer dagen etter.

Carlos´ soenn Mayu forsoeker aa se hvor mye vann han kan faa inn i skoen sin.

Da det var paa tide aa forlate oeko-farmen skulle vi krysse en elv for aa gaa en gammel inka-sti. Men noen hadde vaert saa elskverdige aa feste farkosten vi skulle bruke paa andre siden av elva. Saa da sto vi der, med en tykk wire paa 30 meter. Etter litt raadslagning ble det klart at jeg skulle knytte et tau rundt livet og fire meg over paa wiren.

Señor Juan paa vei over elven for aa hente "vogna" til de andre.

Samme kveld besoek i naturlig oppvarmede bad i Santa Teresa, foer vi dagen etter gikk en gammel inkasti over et fjell, hvor vi endte opp paa togstasjonen som skulle foere til Aguas Calientes, byen rett under Machupicchu.
Det ble litt klimpring her ogsaa, til blandede reaksjoner fra lokalbefolkningen paa den improviserte togstasjonen.

Snart tid for aa besoeke Machupicchu..

-Juanito

Og uka tiltok, med forelesninger for S og ..kjedsomhet for meg.  Forelesningene viste seg aa vaere unnverlige, saa tirsdag kveld booket vi tur til Iliniza nord (5126m) dagen etter Dette inkluderte to netter paa “Papagayo”, et slags akklimatiserings-hotell for fjellfolk som onsker seg opp i hoyden, godt plassert mellom flere flotte topper. Onsdag gikk vi Iliniza nord med guiden Victor og den spanske brannmannen Alfonso fra Madrid:

Fjellklatrer S skuer ut over avgrunnen fra et av Ecuadors hoyeste fjell.

Og dette gikk saa bra at vi like godt avlyste den planlagte sykkelturen dagen etter, og booket oss en guide i siste liten for aa bestige Cotopaxi, Ecuadors nest hoyeste fjell, og en av verdens hoyeste aktive vulkaner.

Cotopaxi, sett fra slettelandet i nasjonalparken.

Bilen vaar, en gammel Land Cruiser,  streiket mange ganger paa vei opp til parkeringsplassen paa 4500 m.  Jeg tror verken drivverk eller bremser virket som de skulle. Etter en kort haglskur og bedrevitenskap om bilmekanikk fra guidens venner kunne vi saann i tre- firetiden begynne paa turen opp til basen vaar , “Refugio Jose Ribas”, en hytte paa 4800 m.

Paa vei opp til Refugio Jose Ribas.

Vi spiste litt og la oss til aa slumre noen timer, foer vi vaaknet rundt midnatt for aa spise en lett frokost. Halv to spente vi paa oss sekkene og gikk oppover vulkangrusen som kun var opplyst av maanen i vest og et grufullt tordenvaer i oest. De fleste turistene gikk forbi vaar lille gruppe foer vi spente paa oss stegjern og fant fram isoeksa paa brekanten. Etterhvert gikk vi forbi alle, og var godt paa vei mot toppen da vi skulle traversere et stykke som var 45-50 grader bratt, hvor vi kunne se isbreen gode 100 meter under oss. Vi fikk litt skrekken begge to, men guiden Marcial var myndig og befalte oss aa fokusere paa veien vi skulle gaa.

En skummel travers i soloppgangen.

Etter aa ha overvunnet alle hindre kunne vi etter fem timer staa paa toppen av fjellet som de foerste, i en fantastisk utsikt. Ubeskrivelig seiersfoelelse! Gratulasjoner, godt gjort begge to!

Señor Juan og S paa toppen av Cotopaxi, i seiersrus!

-Señor Juan (For tiden i Cusco, Peru)

De lot oss i det minste beholde hodene.

Endelig, vi fikk sannelig presset inn en tur i jungelen ogsaa. Torsdag kveld reiste vi fra Quito med nattbussen til Lago Agrio i Sucumbios-provinsen, nord-oest i Ecuador, paa grensen til Colombia. Der ble vi moett av en trivelig skrue som tok oss med videre to timer i buss til grensen av nasjonalparken. Saa, etter en kvikklunsj og litt smaaprat med resten av turistgjengen bar det innover i jungelen i det som minner om en norsk elvebaat med paahengsmotor. Helt fra starten av var det klart at dette kom til aa bli varmt og fuktig. I loepet av baat-turen saa vi bra med dyr i traerne. Da vi kom frem til lodgen vaar, mange aper, papegoeyer og maurslukere senere, var det lunsj foer vi dro for aa se etter i kaimaner (krokodiller), samt ta en dukkert i det samme vannet i solnedgangen.

Fritt frem, her kan du bade blant krokodiller og piraya og anaconda-slanger.

Riktig vakkert, men skal si vi lurte litt paa hvor lurt det var aa bade i kakaofarget jungelvann naar det svoemmer baade det ene og det andre rundt der nede.. Guiden vaar forsikret at nei, midt ute i vannet, der kan man baade plaske og skrike uten aa tiltrekke seg uoenskede blikk fra villdyrene.

Velvel, det var deilig med en dukkert, etterpaa dro vi og saa litt paa krokodillene innved land, og saa dro vi hjem til middag. Det ble bytte av guide, og vaar nye guide, urbefolknings-Luis med bakgrunn fra de Ecuadorianske spesialstyrkene, fortalte sporenstreks om alle farene i jungelen, om hvordan vi maatte vaere forsiktige med den seks meter lange krokodillen i innsjoeen, som et par uker tidligere hadde drept en anaconda paa saamme lengde, og bitt av den hodet. Haha, som om ikke det var nok allerede fortalte han med streng mine om alle giftkrypene, tarantellene og slangene i jungelen, og om at vi maatte lyse riktig godt i senga foer vi la oss, og la vaere aa skrike saa hoeyt om vi laa ansikt til ansikt med en haarete edderkopp, for det ville jo vekke de andre gjestene.. Det var noen lange fjes rundt det middagsbordet. Og jeg tror urbefolknings-Luis koste seg litt.  Men redselen varte ikke saa lenge.

Neste dag besoekte vi en landsby, laerte aa lage jungelbroed, og lekte litt med barna i elva:

S har naerkontakt med urbefolkningen.

Siste dag var det pirayafisking, med stor innsats fra meg:

Herlig fangst for en gammel akvarieromantiker og fiskenerd.

Deretter avsluttet vi med jungelvandring i moerket. Ganske spennende, foer du vet ordet av det titter en tarantell eller slange inn i ansiktet ditt, lett opplyst av lommelykten.

Jungelhummeren, 15 cm lang og visstnok god paa smak. Jeg blir ikke saa lett vant til saa store insekter.

Vi var en lykkelig gjeng som mandag gjenvant rene klaer, toerr hud og muligheten til aa sove i senger som ikke trenger aa sjekkes med lommelykt hver kveld.

-Juan

Señor hav-iguana.

Herrrlich! Farvel til st0vet i Quito, farvel til lommetyver og h0ydesyke. Forestill deg nesten to uker i 0yparadiset. 0gler, sj0l0ver, skilpadder store som hus og alskens animalske gledesspredere:

Blaafot-pupp? Fin er den i allefall.

Noe av det flotteste er strand-sjefen, en sj0l0ve stinn av testosteron som har 40 havfruer i haremet, og som kontinuerlig patruljerer stranda paa jakt etter en slosskamp. Kompromissl0st!

El maestro de la playa: Ingen piller ham paa nesen.

Og saa er det kjempeskilpaddene som blir 300 kg og nesten like mange aar. Saann gaar det naar man lever sakte:

Ensomme Georgs bror. Det finnes en "Lonesome George" eller "Solitario Jorge", den siste av sin art kjempeskilpadde. Han dukket ikke opp naar vi kom paa besoek, saa vi maatte fotografere en mindre eksotisk slektning.

Etter aatte dager og ti-tolv 0yer var vi lykkelige som bare det. Deilig mat og staute, trivelige mennesker – blir det bedre?

Se mer paa Flickr!

Abrazos de Don Juan

Herlig aa endelig komme til en rolig strandflekk etter 9 timer paa buss. Og ukesvis i Quito, som ikke har strender av noe slag. Vi ankom ved midnatt og fant oss et litt overpriset rom, foer vi dagen etter innlosjerte oss paa “Coco loco”, et deilig lite hostel rett paa stranda. Vi skjoente tegninga med en gang vi gikk inn porten med surfebrettet som tverrligger, og til forskjell fra sleske Rodrigo som tre minutter tidligere hadde forsoekt aa selge oss mora si til overpris (Og saa ut som han helst ville spise opp hvertfall en av oss), smilte de her. Solgt. Godt valg, viste det seg.

Saa bar det til nabobyen, da jeg i min visdom syntes det var litt mye aa ha med mer enn hundre dollar til denne strandperlen. Ojda. Feil. Etter aa ha kjoept bussbilletten og betalt den foerste natta paa hotell var det seksti dollar igjen. For to personer, i tre dager.

Heldigvis hadde i allefall nabobyen en minibank. Joda, det ordna seg, 30 min paa surfebussen hver vei, og vi var atter rike.

Mange timer med eksamenslesning (Ja, det er noen som jobber) og surfing senere fant vi det for godt aa gaa en tur langs stranda. Stilig, vi klatret opp paa en klippe:

Paa klippen i Canoa.

Carlos og Erik viste oss en hemmelig hule full av flaggermus:

Batcave

“Chocolate” sovna paa dass:

Chocolate til sengs.

Sjoematen var legendarisk:

Mmmmmm, fisk og godsaker! Med stekt banan!

Nest siste dag ble S brent av en brennmanet i aapningsminuttene til landskampen mellom Ecuador og Uruguay. Hun fikk allergisk reaksjon og ble skikkelig daarlig. Jeg ble redd og vi dro rett til lege med hjelp fra noen staute lokale karer og eieren av hostelet. Ikke mer surfing paa S paa en stund..

Liten luring!

Men alt i alt: Todo bien! Vi satte oss glade og fornoyde paa nattbussen tilbake til Quito soendag kveld. Herlig! Sand mellom taerne. (Og i skrivende stund er det bare ti timer til vi drar til Galapagos-oeyene for et lite luksuscruise til halv pris. Ikke feil det heller.)

-Juan

Niños buenos!

Vel, la oss begynne. Det er faktisk ikke saa enkelt aa sitte stille som man kanskje skulle tro. Et sjeldent syn:

 Og mens noen koser seg griper andre til taarene naar det butter imot:

Noe av det aller festligste med aa spise er alt man kan gjoere med maten uten aa putte den i munnen:

Oh Yeah, mere melk plz!

Og det finnes raad naar man absolutt ikke vil tilbake til lekerommet etter lunsjen:

Under bordet: Det beste gjemmestedet. Ingen over, ingen ved siden.

Det hoerer med til historien at jeg og en medarbeider ble forsoekt ranet med en knust flaske naar vi skulle gaa hjem. Typisk nok den ene dagen jeg faktisk har med meg noe verdifullt paa jobb. Men det gikk fint, det var et ganske ynkelig forsoek paa ran, og ransmannen ga opp fort da det var mange mennesker i naerheten. Fikk meg en liten stoekk, foer jeg forsto ikke at det var et ran mens det paagikk, kun i det gutten gikk videre og ropte “Motherfuckyou!” (?) saa jeg at han hadde en skarp knust flaske i hendene.

I dag fikk jeg meg en Ecuadoriansk venn paa merkelig vis. Jeg gikk inn i en full restaurant og fikk tilbud om aa dele bord med en middelaldrende mann. Det viste seg at han het Juan, hadde giftet seg tidlig, hadde fire barn, jobbet i en jernvareforretning og drev og bygget hus til familien sin. Han betalte etterhvert for lunsjen min, hvilket foeltes litt rart, men han insisterte. Saa naa blir det forhaapentligvis besoek hos Juan etterhvert.

Hasta luego!

-Señor Juan

Her en hallusinogen blomst som Inkaene brukte i religioese seremonier:

Festblomst

Jeg liker ogsaa veldig godt hvordan de i Ecuador ser ut til aa like aa selge transportmidler i samme butikk som de selger stavmiksere og elektriske tannboerster:

I butikken: 4x4 eller nesehaar-fjerner?

Og videre, det er lett aa like saann en sliten bakgaard:

Bakgaard med stil.

Og ja, jeg liker de fargerike markedene ogsaa:

Skal det vaere et glorete skjerf i lama?

Det regner i Quito, det liker jeg ikke, har du sett..  Det var alt for denne gang, stay tuned!

- Don Juan